I denne masteroppgaven søker jeg å utforske samspillet mellom kjønnsmangfold og musikkterapi, med et særlig søkelys på kjønnskreative barn og unges erfaringer og perspektiver, for å finne ut hvordan musikkterapi kan møte denne mangfoldige gruppen på en befriende og identitetsstyrkende måte -- og hvordan musikkterapi kan utfylle det helhetlige helsetilbudet for kjønnsinkongruens.

Både kjønn og musikk har et mangfold av definisjoner, uttrykk og kategoriseringer; begge er viktige verktøy og markører i identitetsbygging; begge vekker sterke følelser og meninger i de aller fleste mennesker; begge speiler dominerende (+ skeive/alternative) diskurser i historien så vel som samtiden; begge er i stor grad performative – og begge er viktige kompetansefelt for musikkterapeuter.

• De av oss som opplever kjønnsinkongruens -- en tilstand der kjønnsidentitet (opplevelsen av å være jente/kvinne, gutt/mann – eller både+og eller ingen av delene) ikke samsvarer med kjønn registrert ved fødselen – ble nylig "friskmeldt" av WHO. I likhet med homofili (friskmeldt i 1998), er det ikke en psykisk lidelse, men derimot en tilstand som er en naturlig del av menneskelig mangfold. Likevel trenger mange helsehjelp, både for å justere/bekrefte kjønnsuttrykk medisinsk, og fordi minoritetsstress og andre faktorer fører til at transfolk på gruppenivå har betydelige helse- og levekårsutfordringer.
  
  • Kjønnskreativitet er et ressursorientert paraplybegrep som beskriver uttrykk som bryter med kjønnsnormer, inkludert transpersoner som opplever vedvarende kjønnsinkongruens.
    • Kjønnsmangfold refererer altså både til kropper og kjønnsidentiteter utover de binære kategoriene kvinne+mann, så vel som variasjon innad i alle disse kategoriene.

Kjønnsmangfold har eksistert til alle tider, over hele verden (Slagstad, 2021). Gjennom historien har kjønnskreative individer flere steder blitt hyllet som gudommelige og+eller talentfulle, men også – særlig det siste århundret – blitt stemplet som syke, syndige og+eller farlige. Kjønnsinkongruens, tidligere kalt transvestittisme, transseksualisme og kjønnsidentitetsforstyrrelse "ble lenge forstått som en patologisk tilstand og forståelsen kan fortsatt være preget av det," (Helsedirektoratet, 2020).

Transfolk som gruppe skårer dramatisk dårligere på levekår som diskriminering, vold, psykisk og fysisk helse, selvmordsadferd, arbeidsevne og isolasjon enn cispersoner (personer som ikke er trans) (Anderssen et al., 2021). Likevel er kjønnsmangfold og LHBT+-tematikk formodentlig et ikke-tema i norsk musikkterapidiskurs – til tross for at nærmere 1% av befolkningen er trans (Goodman et al., 2019) og enda flere skeive og kjønnskreative.

Noen år etter at kjønnsinkongruens ble flyttet til kategorien "tilstander med betydning for seksuell helse" i diagnosemanualen ICD , lanserte Helsedirektoratet (2020) en ny nasjonal faglig retningslinje som presiserer at "organisering og funksjonsfordeling av helsehjelpen til personer med kjønnsinkongruens bør være desentralisert, differensiert, koordinert, helhetlig og i tråd med prinsippet om lavest effektive omsorgsnivå,".

Kjønn og musikk er i kontinuerlig samspill, ikke minst i musikkterapi (Rolvsjord & Halstead, 2013). Det er forsket mye på samspillet mellom kjønn + musikk, litt på kjønn + musikkterapi (innenfor cisnormative rammer), men nærmest ingenting på forholdet mellom kjønnsmangfold + musikkterapi.

• Hvordan kan musikkterapi, ut ifra trans og kjønnskreative perspektiver, skeive musikkterapi i en inkluderende retning som kan motvirke minoritetsstress, forbedre levekår og komplementere behandlingstilbudet til en gruppe som (gjennom historien og) i dag ikke har et verdig helsetilbud?

Kjønnskreativitet

Begrepet kjønnskreativ (gender creative) ble etablert av Diane Ehrensaft (2011), som først brukte det i boken Gender Born, Gender Made, hvor det defineres som

an adjective to describe the developmental position in which the child (or adult) transcends the culture’s normative definitions of male/female to creatively interweave a sense of gender that comes neither totally from the inside (the body, the psyche) nor totally from the outside (the social environment, the culture, others’ perceptions of the child’s gender) but resides somewhere in between.

Som substantiv henviser kjønnskreativitet altså av kunsten å flette sammen arv/natur, miljø og kultur for å etablere kjønn på en måte som er unik for hvert individ; et kjønn som ikke nødvendigvis passer inn in to binære bokser/kategorier (Ehrensaft, 2021a). Ehrensafts kjønnskreative konseptualisering var inspirert av barnelege og psykoanalytiker D. W. Winnicot, som var interessert i hvordan folk etablere sin unike individualitet, og konseptene det sanne selv (autentiske identitet) , falske selv (hvordan en presenterer seg for omverdenen) og individuell kreativitet (arbeidet som kreves for å utvikle og vedlikeholde sitt sanne selv) – som Ehrensaft mente passer utmerket til konseptualisering av utvikling av kjønn (Ehrensaft, 2021a).

Minoritetsstressmodellen

Minoritetsstressteori (Meyer, 2003) vokste frem på 90-tallet og fokuserer på hvordan helseskadelig stress rammer minoriteter og fører til fysiske og psykiske helseplager. Minoritetsstressmodellen forklarer hvordan ytre og indre stressfaktorer, samt motstandsfaktorer, påvirker hverandre, og påvirker helsen. Den kjønnsbaserte minoritetsstressmodellen (Testa et al., 2015) ser på utfordringer knyttet særlig til kjønnsminoriteter, og kan være et nyttig verktøy for å sette terapeutiske mål, både for indre og mer sosiale prosesser. Minoritetsstressteori kan hjelpe både terapeuter og deltakere å forstå hvorfor transfolk har de helseutfordringene de har, og dermed dekonstruere og bidra til å desarmere stressfaktorer via musikkterapeutiske metoder.

Ressursorientert

Ressursorientert musikkterapi fokuserer på en persons ressurser, styrker og potensiale, fremfor å kun se på deres problemer eller utfordringer (Rolvsjord, 2010, 2016). Ressursorientering er nok en særlig nyttig tilnærming i møte med transfolk, en gruppe hvis kjønnsidentitet gjennom historien har blitt medikalisert/psykiatrisert/patologisert. Kjønnskreativ Musikkterapis premiss er derimot at kjønnsmangfold/-kreativitet er en ressurs, og at musikkterapi som fagfelt har mye å lære av kreative, performative og normbrytende prosesser knyttet til skeivt – og andre typer – mangfold.

Skeiv (og trans) musikkterapi

Den konseptuelle modellen Skeiv Musikkterapi (Bain et al., 2016) tilbyr viktig innsikt i hvordan vi kan bruke skrive teori for å utvikle og utøve bekreftende, anti-undertrykkende praksis med kjønnskreative klienter (Fansler et al., 2019). Musikkterapi en i mine øyne et "skeivt" fenomen, som utfordrer både musikalske og terapeutiske normer, for å undersøke og anvende musikkens helsefremmende potensial. Musikk er en ikke bare noe som er, men noe vi gjør; en kreativ prosess som kobler oss til verden rundt (Small, 1998). Skeiv teori dekonstruerer normative konsepter, med en grunntanke om at hva som anses som "normalt" eller "naturlig" av folk i en bestemt tid og sted, "får" disse kvalitetene som resultater av visse konstrukjonsprosesser (Fent, 2019, s. 5), og utfordrer ideer rundt essensielle identiteter, demonstrerer hvordan ting er kontekstuelle og utforsker maktrelasjonene som ligger under forståelser, identiteter og kategorier (Bain & Gumble, 2019; Bain et al., 2016; Baines et al., 2019; Boggan et al., 2017; Fent, 2019; Harris, 2019; Lee, 2023; Sullivan, 2003; Whitehead-Pleaux, 2019; Whitehead-Pleaux et al., 2012). Særlig Hardy og Monypenny (2019) sine refleksjoner rundt å skeive musikkterapi og systemet rundt, har inspirert min tilnærming til både forskning og implementerig av praksis. Scrine (2019a) presenterer rammeverket after-queer, som ikke avviser eller hever seg over skeiv teori, men derimot er "a pursuit of queer and a pursuit of meaningbeyondwhat can still be accomplished within queer theory," (s. 2).

Skeiving (substantivering av verbet å skeive, som er verbing av adjektivet skeiv) refererer til en språklig og kulturell praksis som utfordrer og dekonstruerer tradisjonelle normer og kategorier knyttet til kjønn og seksualitet (Fent, 2019). Med andre ord, skeiv teori i praksis. Utover fenomenene kjønn og seksualitet, kan denne "teknikken" også anvendes for å dekonstruere andre strukturer, for eksempel språk, musikk og terapi. Min personlige anvendelige versjon av skeiving, er å stille spørsmålene "Gjør jeg+vi dette hovedsakelig fordi det anses som 'normalt'?" Hvis ja: "Kan denne normen knyttes til heteronormativitet?" Hvis ja: "Kan jeg gjøre det minst like bra ved å utfordre denne normativiteten og heller gjøre det på en annen måte?" – og gjøre det.

Kvalitativ forskning

Kvalitativ forskning befinner seg tradisjonelt i det som kan kalles forskningsrapport-sjangeren, og er opprinnelig grunnfestet i positivistiske konvensjoner, med noen stilistiske og innholdsmessige endringer over tid (Ellingson, 2009). Stilistisk sett verdsetter denne sjangeren teknisk språk, forklaring av prosessen, postulering av definerte påstander støttet av biter av bevis fra datamaterialet og en diskusjon om implikasjonene av arbeidet (Ellingson 5-6). Problemstillingen(e) er særdeles kvalitativ(e), og fenomenene som studeres (kjønn, kreativitet, musikk og terapi) er alle komplekse og dynamiske. Denne tilnærmingen gir rom for deltakeres subjektive opplevelser og meninger, som er avgjørende for å forstå den komplekse dynamikken i kjønnskreativ musikkterapi. Kvalitative metoder gir rom for en rik forståelse av individuelle narrativer og den mangfoldige måten kjønnsidentitet manifesterer seg på, samt helsevesenets utvikling i denne konteksten.

Kunstnerisk forskning

Kunstbasert/kunstnerisk forskning (Artistic/arts-Based Research, ABR) er en tilnærming til forskning som integrerer kunstnerisk praksis og metoder i forskningsprosessen. Kunstnerisk produksjon blir en del av forskningsprosessen, og kanskje datamateriale? ABR åpner også for å presentere funnene på en mer kreativ måte, ved å supplere og berike den tekstuelle oppgaven med musikalske og andre kunstneriske uttrykk. ABR passer utmerket for å utforske det skeive krysningspunktet kjønnskreativitet + musikkterapi! Målgruppen er ekstremt objektifisert + historisk patologisert i forskning og populærkultur, og stemme kan være kilde til dysfori. Å forske på musikken ++ kan være (kjønns)frigjørende og antiundertrykkende?

Spørsmål eller innspill?

Julie.Liisberg@student.UiB.no